|
|
|
 |
|
Steinblokker, furuskog og et
utall tjern og sjøer i et småkupert landskap. Femundsmarka er ikke
dramatisk og storslagen, men heller mystisk og tilbaketrukket med sin
urtidsnatur og ro. Sett i sammenheng med vernede områder på svensk side
utgjør Femundsmarka et av de største sammenhengende «villmarksområder»
i Sørskandinavia. Hva skjuler seg i den tørre gamle furuskogen, og
hvilke andre verdier enn mystikken er det å ta vare på? Geologi og landformer Femundsmarka er et landskap med rolige og avrundede terrengformer og lange, slake linjer. Spor etter den siste istiden gjør seg sterkt gjeldende i landskapsbildet. Isen har lagt igjen et morene dekke av varierende mektighet, og både morenedekket og berggrunnen har tydelige spor etter breenes aktivitet. Enkelte steder skiller morenerygger og eskere seg ut i landskapet og danner rygger av henholdsvis grove steinblokker og løsmasser som ble skjøvet foran breen, og finere grus-, sand- og steinmateriale som, ble avsatt av elvene under breen. Typisk for Femundområde er dessuten steinblokker som ligger «tilfeldig» igjen etter at isen trakk seg tilbake, dødisgroper og strandlinjer etter bredemte sjøer. Strandlinjer er særlig fint utviklet ved Grøvelsjøen. Her er det opprettet et naturreservat spesielt for å ta vare på disse kvartærgeologiske landskapsformene. Rogenmorener er navnet på langstrakte, litt uregelmessige rygger som for en stor del består av blokkrik bunnmorene. De har fått navn etter innsjøen Rogen øst for Femund fordi de er særlig godt utviklet i dette området. Morenene kan være mer enn 1 km lange og opp til 20 meter høye, og en er ikke sikker på hvordan de er blitt dannet. I Femundsmarka finnes det velformede rogenmorener ved Vonsjøen. Berggrunnen i Femundområdet
består for en stor del av sparagmitter (sandsteinsarter), der fargen
varierer fra grå til rødlig. Sparagmittene er skjøvet inn fra nordvest
i nærmest flattliggende lagpakker. I det flate område mellom Elgåhogna
og Rønsjøen, og enkelte andre steder, kommer grunnfjell av massiv
granitt fram i overflaten. Lokalt finnes det mindre forekomster av rike
bergarter som skifer og kalkstein. Vegetasjon Glissen furuskog og et skrint jordsmonn dekket av lav, hovedsakelig arter av reinlav, preger Femundområdet. På fuktigere steder erstattes laven av tyttebær, blåbær og røsslyng. Furuskogen i Femundsmarka har en spesiel utforming sammenliknet med furuskog i Sør-Norge for øvrig. Den samme kraggfuruskog finnes igjen i øst Finnmark. Krokete, tørre og tette i stammen klorer trærne seg fast mellom lavdekte steinblokker. Dette er ikke en rik naturtype.
Enkelte sjeldne plantearter er likevel avhengige av slike områder - store
og skjermet for menneskelig aktivitet i størst mulig grad. En slik art er
ulvelaven. I Femundsmarka har denne arten en av sine viktigste forekomster
i landet. Stammer av døde og tørre furutrær er viktige vokseplasser, og
laven er derfor avhengig av at skogen får stå i fred og inngå i et
naturlig kretsløp. Ulvelav står på lista over truede eller sårbare
arter i alle de nordiske landene, og den er helt utryddet i Finland. Den
største trusselsen for ulvelaven er trolig moderne skogbruk og dessuten
samling av brennved. Dyreliv Bevadng av store arealer med «urørt natur» er viktig for mange sjeldne eller sårbare pattedyr- og fuglearter. Alle de fire store rovdyra - bjørn, ulv, jerv og gaupe har blitt observert i eller ved nasjonalparken og de omkringliggende verneområdene. Jerv finnes i en fast liten bestand, mens gaupe og bjørn har hovedtilhold på svensk side. Ulv er observert flere steder i utkanten av området. Mange furustamrner har reirhull etter tretåspeiten, og i barksprekker gjemmer lavskrika unna bær og sopp om høsten. Den eldre furuskogen er dessuten viktig for arter som lappmeis og haukugle. Av rovfugler hekker kongeørn, jaktfalk, fiskeørn, hønsehauk og sannsynligvis hubro innenfor området. Femundsmarka er viktig beiteområde for elg, og traktene hører med til Norges sørligste reinbeitedistrikt. De siste åra har området hatt en fast bestand av moskus. Fem dyr vandret inn fra Dovre samme år som nasjonalparken ble opprettet (1971), og bestanden teller i dag ca. 20 dyr. En rekke karakterarter for
området er knyttet til vann og vassdrags bl.a. lommer, fiskespisende
ender, fiskeørn og oter. Bever har også etablert seg i området. Stort
vannareal og mange våtmarksområder gjør Femundsmarka til et viktig
hekkeområde for våtmarksfugl. Vann og vassdrag vann og vassdrag utgjør mer enn 10% av totalarealet i Femundsmarka nasjonalpark. Femundsmarka ligger på vannskillet mellom to store vassdrag Femundvassdraget og Østre Dalelven i Sverige. To store elver, Mugga og Røa renner gjennom nasjonalparkområdet og vestover mot Femunden. Det mest særegne vassdragsområdet innenfor nasjonalparken er traktene omkring Øvre Røa, Styggsjøene og Revsjøen. Her finner vi et spesielt landskap bestående av moreneryyger med et utall sjøer i forsenkningene. Den gjennomgående fattige berggrunnen setter sitt preg på næringsforholdene. Ingen av sjøene i Femundsmarka kan regnes som næringsrike (eutrofe). Så godt som alle vann over en viss størrelse er næringsfattige, men oksigenrike (oligotrofe). Spesielt for Femundsmarka er
den store andelen av pattedyr og fugl som er knyttet til vassdragene, og
som er avhengig av tilgangen på fisk. Femundtraktene er dessuten et
interessant område med hensyn til innvandringshistorie for fisk.
Områdene nord for Femund hadde opprinnelig bare arter som innvandret
vestfra, dvs. ørret og røye. Vassdragene østover og sørover er preget
av østlig innvandring. I tillegg til ørret og røye fikk en her harr,
sik, abbor, gjedde og lake. Fiskebestandene i Femundtraktene har gitt
grunnlag for næringsveier knyttet til fiske, og har hatt stor betydning
for bosettingen i området. Femundvassdraget - et vernet vassdrag Femundvassdraget ble
opprinnelig kalt «Storskogfloden». Vassdraget er det nest største i
Hedmark og omfatter også deler av Sør-Trøndelag og store områder i
Sverige. Femundvassdragets nedbørfelt i Norge utgjør ca. 5200m².
Verneplanarbeidet for vassdrag ble satt i gang fordi en ønsket å sikre
at en del av de mest verdifulle vassdragene forble uberørt av
kraftutbyggingen som tok til pa slutten av 1950-tallet. På grunn av
Femundvassdragets spesielt store naturvitenskapelige, historiske og
friluftsmessige verdier, ble det vernet gjennom Stortingsvedtak i 1973 som
en del av Verneplan I. En ville styrke interessen for Femundvassdraget, og
dessuten legge til rette for en mer aktiv bruk av naturresursene omkring
vassdraget innenfor rammer satt av hensyn til naturmiljøet. Områdevern Forskjellen mellom de ulike formene for områdevern går i korthet ut på hva som er formålet med vernet og hvilke inngrep som kan tillates. En nasjonalpark er et større område som har spesielle kvaliteter. Den utgjør et naturområde som er urørt eller i det vesentlige urørt, egenartet eller vakkert. Nasjonalparkene skal representere mangfoldet i norsk natur. Hele miljøet skal vernes mot forstyrrelse, utbygging, forurensninger og andre inngrep. I utgangspunktet skal området som vernes som nasjonalpark eies av statenten, men privat eiendom kan inngå. Den mildeste formen for områdevem finner en i landskapsvernområdene der en søker å ta vare på landskapets «art eller karakter», altså landskapsbildet. Eksisterende tradisjonell virksomhet som jordbruk og skogbruk kan i stor grad fortsette som før. Ofte er det ønskelig å opprettholde en viss grad av skjøtsel som grasslått og beiting, mens tiltak som vill endre landskapets karakter er forbudt. Naturreservat er den strengeste
verneformen, og fredningen er knyttet til naturfaglige forhold. Det er
altså ikke nok at området er «pent». Det må utgjøre en spesiell
natuype av særlig vitenskapelig eller pedagogisk betydning. Flertallet av
reservatene har til formål å verne «urørte» områder av bestemmte
naturtyper: edellauvskog, barskog, myr, våtmark, fuglefjell osv. Kjerneområde for bjørn Område er en del av
kjemeomådet for bjørn i Hedmark. Formålet med opprettelsen av
kjerneområdene er å sikre levedyktige bestander avde store rovdyra i
Norge. Dette har vi forpliktet oss til avtaler som Bernkonvensjonen og
konvensjonen om biologisk mangfold. Ikjerneområdene for rodyr skal artene
gis, strengt vern for å ha gode muligheter til å overleve og formere seg
Konflikter i forhold til husdyr o skal først og fremst løses gjennom
forebyggende tiltak framfor å felle dyr som gør skade. Bjørn som
befinner seg i Sør-Norge i dag tilhører en felles skanavisk bestand.
Bestanden er voksende, men så langt har en ikke hatt fast tilhold av
ynglende binner i Hedmark. De bjørnene som har blitt observert, har stort
sett vært hannbjørner som forflytter seg over store områder. Antallet
individer i Norge varierer med bjørnenes vandringer i grenseområdene,
men ligger et sted mellom 26-55 dyr. Fakta Om lag 6.4% av Norges landareal er i dag vernet, fordelt på nasjonalparker (4.3%), landskapsvernområder (1.4%) og naturreservater, biotopfredninger og natur- og kulturminner (til sammen ca 0.7%). Femundsmarka nasjonalpark er en av fastlands-Norges 18 nasjonalparker. Den ligger innenfor Sør-Trøndelag og Hedmark fylker, i henholdsvis Røros og Engerdal kommuner. Kombinasjonen av blokkmark, den
skrinne furuskogen og alle sjøene gir Femundsmarka et spesielt preg som
savner sitt sidestykke i Europa. Av de vernede arealene ligger ca. 32%
under skoggrensa i den boreale regionen. Av arealene over skoggrensa
ligger mellom 60 og 70% i den lavalpine sonen. Området mellom
nasjonalparkens vestgrense og Fermund er vernet som landskapsvemområde. Også på svensk side grenser nasjonalparken til et stort
sammenhengende verneområde bestående av Rogen naturreservat,
Långfjället naturreservat og Töfsingdalen nasjonalpark. Litt sør for
Femundsmarka nasjonalpark, inn mot svenskegrensa, ligger en annen av våre
nasjonalparker, Gutulia, som ble opprettet i 1968. Den er 19 km² og ble
fredet på grunn av sin storvokste urskog. Statens
naturoppsyn
Kontakt: info@femund-engerdal.net
|
|
